Jevnet med jorden – brenningen av Finnmark og Nord-Troms 1944

Av Per Kristian Olsen

Aschehoug 2019 

«Er ikke brenning, ødeleggelser og deporteringer det normale i krig?»

Slik beskriver Per Kristian Olsen den måten han hadde tenkt på tvangsevakueringen og brenningen i alle år. Undertegnede kjenner seg igjen her, må det innrømmes. Enda verre: Den stadige flommen av ny litteratur om krigen har nok fått en til å spørre seg om det ikke er nok snart. Er det virkelig fremdeles noe som ikke er belyst?

Og hver gang viser det seg at ikke alt er belyst og at det langt fra er nok nå. Per Kristian Olsen kom over et brev datert 10. juni 1945 fra senere politimester i Finnmark, Jakob Bjertnes, til aktor i landssviksaken mot Vidkun Quisling, statsadvokat Annæus Schjødt. Brevskriveren kalte her tvangsevakueringen og raseringen for «en av de verste krigsforbrytelser begått her i landet». Dette førte forfatteren videre til et bredere kildemateriale som bekreftet dette. At det ikke dreide seg om krigføring, men ren terror mot sivilbefolkningen. Allerede andre juledag 1944 karakteriserte statsminister Nygårdsvoll brenningen og deporteringen som en krigsforbrytelse og lovet at de skyldige skulle rettsforfølges etter krigen.

Så skjedde det at Riksadvokaten aktivt motarbeidet alle forsøk på å etterforske Quisling-regimets eller de tyske generalenes ansvar for ugjerningene. Saken ble lagt vekk, og de skyldiges falske forklaringer om en «humanitær redningsaksjon» ble stående som godtgjort på tross av all dokumentasjon for det motsatte.

Forfatteren har funnet frem så mye kildemateriale som bekrefter at det ikke var noen fare for videre russisk fremrykning fra Sør-Varanger som foranlediget den brente jords taktikk, men naziregimets motvilje mot et fritt Finnmark som mulig politisk brohode for den lovlige norske regjering. Finnmark skulle gjøre til en arktisk ødemark uten hverken folk eller fe eller så mye som et lite uthus. Det var Terboven og Quisling som drev frem Hitlers Führerbefehl, ikke generalene. Men da ordren forelå, gikk Wehrmacht frem med morderisk nådeløshet.

Per Kristian Olsen får frem hvor hasardiøst og hensynsløst tvangsevakueringen ble gjennomført. Tidligere fremstillinger har gjerne vært holdt i en nøktern tone, muligens for å la fakta tale for seg eller fordi fortellerne kanskje ubevisst har hatt som målgruppe dem som opplevde alt selv og dermed visste hva det dreide seg om. (For eksempel når det gjelder tidsskjemaet, er det mitt inntrykk at Olsen er mye mer eksplisitt på hvor brått og brutalt landsdelen ble tømt for folk – fra Nesseby og Tana i månedskiftet oktober/november frem til Lyngen i midten av november).

I grell kontrast til dette hastverket tok tyskerne seg god tid på brenningen – ingen frykt for noe russisk fremstøt å spore her, tre måneder i Hammerfest og Alta, og i Talvik ble de siste husene brent bare noen dager før fredsslutningen – for først skulle det plyndres, må vite.

Forfatteren lykkes med å hale inn på etterkrigsgenerasjonens mer avstandspregede perspektiv; i hvert fall har undertegnede sjelden fått dramatikken i de to novemberukene så nært inn på livet, og man vokste da vitterlig opp med disse fortellingene nærmest som en del av det daglige brød.

Denne boka bør føre til at den offisielle historien om krigen i nord skrives om.

Anbefalt av Terje.