Keiserens leiesoldat

Av Jan Ove Ekeberg

Gyldendal 2019

 

Kong Harald Sigurdson gikk ifølge sagaskriverne under tilnavnet «Hardråde». Deretter har historikerne diskutert seg imellom om det bare var misfornøyde stormenn som hadde gitt ham tilnavnet eller om det også var andre grunner. I denne historiske romanen er det hans fremferd under den fem år lange tjenestetiden for keiseren i Konstantinopel som er den foretrukne teorien.

Boka er den tredje i en serie om denne yngre broren av Olav den hellige. Den første, «Krigens læregutt» (2016), skildrer hans opplevelser som gutt, herunder hans deltakelse som 15-åring i slaget på Stiklestad. I den neste boka, «Djevelens rytter» (2018) er det tiden hos fyrst Jaroslav i Holmgard, nåværende Novgorod, samt en begivenhetsrik reise gjennom dagens Ukraina som ender opp i de keiserlige gemakker i det bysantinske riket.

Den tredje boka fortsetter altså der den første slapp. Her får vi et dypdykk i den hensynsløse og grusomme gjenerobringen av Sikelia, nå Øst-Sicilia, og de like hensynsløse intriger og maktkamper ved det keiserlige hoff i Konstantinopel. Forfatteren har satt seg godt inn i kildematerialet, uten å følge det slavisk. Han utelater for eksempel glatt undertrykkingen av et opprør på Balkan, for i stedet å sende den nådeløse leiesoldaten på pilgrimsferd til Jerusalem. Det kan «Araldo» for så vidt godt ha gjort, blant alt det andre han kan ha gjort men som man egentlig ikke vet noe sikkert om.

Personene står frem med troverdighet; som leser tenker man at jo, slik kan de ha vært, de som levde og kjempet på den tiden. Det samme gjelder miljøskildringene, de omfatter adskillig flere og fargerike sider ved kultur og samfunn enn man vanligvis kan forvente av både spenningsromaner og populærhistoriske fremstillinger.

Dette er for all del en historisk spenningsroman, her trekkes fra og legges til, her fortettes, her dramatiseres over en lav sko – og Herregud (og sikkert Odin og Tor og Frøy med) hvor underholdende det er!