Spredte døtre

Av Helene Imislund, Cappelen Damm forlag 2018.

Det er travle dager, og ikke så god tid til lystlesing. Men noe må jeg ha. Noe som ikke er så omfattende og som kan nytes i små porsjoner. Noe i et mindre omfang, men som allikevel ruver. Noe som gir innsikt og får meg til å tenke og føle. Løsning: Gå til diktene!

I diktsamlingen «Spredte døtre» av Helene Imislund finner jeg alt jeg søker etter. Klokskap, innsikt, forståelse, følelser og ikke minst vakre og poetiske formuleringer. 

Diktsamlingen er delt opp i tre historier. Den første forteller om en kreftsyk kvinne. Hun har nylig fått diagnosen og forsøker å forsone seg med sykdommen og det som skal komme. I den andre historien møter vi en kvinne som nærmer seg de hundre. Hun er gammel, huset hennes er gammelt, ja selv barna hennes er gamle. Og hukommelsen er full av hulrom. Nå skal hun flytte på hjem, eller som hun sier det, et venteværelse. I den siste historien møter vi en ung kvinne som har tatt på seg ansvaret for begravelsen til en fjern slektning. Døden er plutselig kommet nær, men livet har allikevel den sterkeste tilstedeværelsen, slik det skal ha i et ungt menneskesinn.

Helene Imislund er et ungt menneske (f. 1984), men temaene hun velger seg og den forståelsesrammen hun evner å formulerer seg i, vil vi ofte forbinde med et langt eldre menneske. Jeg oppfatter at vi her rett og slett har å gjøre med en forfatter som er «gammelklok». Og poesiens fortettede språk passer henne utmerket.

Lurer du på hva Helene Imislund mener med «spredte døtre». Ja, da får du nesten ta deg tid til å lese diktsamlingen.

God lesning!

Anbefalt av
Grethe Johannessen